Å bo i Brussel

Mitt år i Brussel går mot slutten. Det skal på mange måter bli godt å komme hjem til familie og venner, og til kjente, kjære og trygge Trondheim.

Brussel er ikke en spesielt vakker by, selv om den absolutt har sine perler. Den er både kaotisk og uoversiktlig.Jeg har bodd et par km unna bydelen Molenbeek og Forest, og har hatt arbeidsplass i Schaerbeek. Alle tre er bydeler som har vært i medias søkelys i forbindelse med uhyggelige terroraksjoner både i Paris og her i Brussel det siste året. Rett over gaten for leiligheten vår ligger Jules Bordet sykehuset med konstante sirener fra utrykningskjøretøy. Og en av de nærmeste naboene våre er en mann som bor på fortauet i et lite innhukk ved en inngang. Jeg har ikke sett ansiktet hans ennå, for det er bare støvlene som stikker fram under teppet hans når han er ‘hjemme’. Store deler av dagen er teppet og eiendelene hans pakket pent sammen i et hjørne, mens han selv er et annet sted.

Hva er det med denne byen, som på tross av dette, gjør at man blir så glad i den? For min del er mangfoldet og uforutsigbarheten noe av det viktigste. Språklig, kulturelt, sosialt og politisk er det vel neppe noen byer som er mer sammensatt. Det gjør at hver dag byr på nye overraskelser. Man kan si mye om arkitekturen her i Brussel, men ensformig er den ikke. Spennet er stort fra slitne murhus med et sårt tiltrengt oppussingsbehov til de store, glossy kontorbyggene i EU-kvartalet. Selv om de de tradisjonelle smale 4-5 etasjes byhusene har en relativt ensartet grammatikk, har hvert hus sitt helt særegne uttrykk. Det gjør at byen kan skifte karakter fullstendig fra en gate til en annen. Og det er verdt å legge merke til at det bor folk nesten over alt. Det gjør at de alle fleste bydeler har et levende gateliv, de har torg og aktive markedsplasser. Det finnes en utrolig mengde av kaféer, restauranter og barer, som tilsynelatende alltid er fulle, og det gjelder også fortauet utenfor. Og maten er nesten alltid god!

Det har vært et godt år, og jeg skulle gjerne vært her lenger. Når noen spør om jeg føler meg utrygg, svarer jeg nei og mener det helt oppriktig. Det vil si, ikke mer utrygg enn jeg føler meg i hvilken som helst storby der man på passe seg for trafikken (som til tider er virkelig ille her i Brussel – det må sies), eller for å gå alene etter mørkets frambrudd i enkelte gater og bydeler.

Jeg kommer til å savne deg Brussel. Noe av det du har lært meg er at bokvalitet handler om mye mer enn fred og ro og frisk luft. Selv om det ikke er å kimse av det heller.