Et samfunnsanliggende

Grunnkurs for arkitektstudenter i boligprosjektering har nå gått inn i sin andre fase. Etter å ha jobbet i fire uker med å tegne en bolig til seg selv, med utgangspunkt i egne forestillinger om et godt hjem, har studentene nå fokus på boligens rolle i samfunnet. De skal gå fra et individperspektiv til et samfunnsperspektiv når det gjelder spørsmålet om hva slags boliger vi trenger i vår tid.

Boliger er selvfølgelig ikke noe som kun angår privatsfæren. De har en opplagt kulturell betydning gjennom at de gjenspeiler verdier og viktige samfunnstrekk og på mange måter er med på å videreføre sosiale spilleregler og kulturelle normer. Men boliger er ikke bare refleksjoner av samfunnet. Måten vi planlegger og utformer boligomgivelser på kan i seg selv drive fram endringer og utvikling. Fra vår egen nære historie husker vi hvordan boligsaken var uløselig knyttet til gjenreisningen etter 2.verdenskrig og utviklingen av velferdsstaten. Derfor inngår boliger som tema i en rekke politikkområder. Riktig tenkt og riktig utformet kan boliger påvirke – ikke bare økonomi- og næringsutvikling, men også folkehelse, sosial utjevning, kulturell integrering og miljø. Og derfor er det viktig at framtidens arkitekter er bevisste sitt samfunnsansvar.

Et eksempel: Norsk boligkultur er en av våre største miljøutfordringer. Med et boligareal per person i verdenstoppen, og en sterk tradisjon for å la bilen være styrende for byutvikling og lokalisering av nye boligområder, har vi en lang vei å gå for å nå nasjonale mål og internasjonale forpliktelser om reduksjoner av klimagassutslipp. Det henger sammen med at boligdrømmen for de aller fleste av oss fortsatt er eget hus og hage. Vi prøver å formidle til studentene at de i sin framtidige jobb har mulighet til å påvirke forestillingene om ‘den ideelle bolig’. Det kan de gjøre gjennom å kombinere smarte, ressurs- og ikke minst arealeffektive løsninger med gode bokvaliteter og ikke minst gjennom å få fram overbevisende eksempler på alternative boformer som fungerer i det lange løp. For det er først når folk selv etterspør andre kvaliteter enn mest mulig privatareal og enklest mulig tilgang med bil, at vår boligkultur kan snu seg i en mer bærekraftig retning.