Nøkternt men forsvarlig?

Om lag 16 000 mennesker bor i dag i norske asylmottak. Siden det er snakk om midlertidig innkvartering, betraktes mottakene ikke som boliger og er derfor ikke underlagt etablerte normer for bokvalitet. Likevel er de hjem for mennesker, i noen tilfeller opp mot 10 år. Omtrent halvparten av asylsøkerne bor på mottak i ett og et halvt år eller mindre. En tredel av dem bor der i mer enn tre år.

Det finnes ingen minimumsstandard for asylmottak. I retningslinjene for innkvarteringstilbudet for asylsøkere heter det at det skal være nøkternt men forsvarlig, samtidig som det skal sikre beboernes grunnleggende behov og den enkeltes behov for trygghet. Hva betyr nøkternt og forsvarlig? I de fleste tilfeller må beboerne dele rom, gjerne med flere andre, og inventar og bygninger er både nedslitte og utrivelige. Ofte bor de i nedlagte institusjoner eller rivingsobjekter – bygg vi selv av ulike grunner ikke vil bruke lenger.

Hvordan rettferdiggjør vi at én beboergruppe, i dette tilfellet asylsøkere som rettmessig oppholder seg her i landet, må ta til takke med en boligstandard som er langt lavere enn det nordmenn vil akseptere? Det er flere svar på dette spørsmålet. At innkvarteringen er midlertidig er ett av dem – selv om man kan spørre seg hvor midlertidig mer enn tre år er. Begrensede økonomiske rammer er et annet. Men enda mer foruroligende er det at norske myndigheter tar til orde for at kvaliteten på mottakene bør være slik at den ikke lokker grunnløse asylsøkere til landet. Det kan altså virke som om det er et mål å tilby innkvartering som er dårligst mulig innenfor grensen av det forsvarlige. Og så lenge det ikke finnes noen definisjon på hva som er forsvarlig, kan denne grensen tøyes temmelig langt.

Boforholdene for 16 000 mennesker, de aller fleste av dem i ekstremt vanskelige livssituasjoner, blir på den måten et virkemiddel for å vedlikeholde oppfatningen av asylsøkere som fremmede, mistenkelige og noen som ikke hører hjemme her hos oss. Kunne vi ikke heller snu på det og la asylsøkernes først bolig i Norge symbolisere inkludering og respekt? Og kunne ikke ‘nøkternt og forsvarlig’ bli en hedersbetegnelse som innebærer langsiktighet og kvalitet?