Planleggere som frontsoldater

For noen dager siden la Jens Stoltenberg fram FN-rapporten «Better Growth – Better Climate» som han har vært medforfatter til. Her trekkes byutvikling fram som en av tre avgjørende faktorer for å møte klimautfordringene, sammen med arealbruk og energi. I følge Stoltenberg må byplanleggerne være frontsoldatene i klimakampen. Deres oppgave er å utvikle byer der vi bor tettere, reiser mer kollektivt og har kortere avstander til våre daglige gjøremål. Det vil ikke bare være bra for klimaet, men i følge rapporten også for byenes økonomiske vekst og for befolkningens helse og livskvalitet.

Selv om fortetting har stått på dagsorden i de fleste norske byer i flere tiår allerede, er det uvanlig at planleggerne får tildelt en såpass sentral rolle. På vegne av profesjonen, må jeg innrømme at jeg er glad at økonomer har forstått betydningen av fysiske omgivelser som kan gjøre det enklere å leve et lavsutslippsliv. Men jeg er også litt engstelig.

Det med en viss uro jeg leser om den tette byens fortreffelighet og kapasitet til å løse alle problemer. Ikke fordi jeg nødvendigvis er uenig. Men fordi rapporten formidler en naiv tro på at hvis vi bare planlegger riktig, så vil resten gå av seg selv. Vi har nok av eksempler fra de siste hundre årenes planleggingshistorie på at det ikke alltid går slik arkitektene og byplanleggerne hadde tenkt. Til tross for gode intensjoner om å forbedre folks hverdagsliv og utjevne sosiale forskjeller, så har moderne byplanlegging, med rette, blitt anklaget for å gjøre det motsatte, nemlig å skape monotone, menneskefiendtlige by- og boligområder som har forsterket forskjeller i stedet for å utjevne dem. Det handler altså ikke bare om å planlegge tettere byer, men om hvilke kvaliteter vi evner å tilføre den tette byen.

På samme måte som fortetting i seg selv ikke er en garanti for bærekraftige byer, er det ikke tilstrekkelig å sende planleggerne til fronten alene. Uten at alle aktører som er involvert i byutviklingen er med på laget, og uten at den kompakte byen følges av endrede verdier, nye holdninger til det å bo og ikke minst nye forbruksmønster og transportvaner, har vi fortsatt en lang vei å gå før klimamålene nås. God planlegging er viktig men ikke nok.